Oppdatert: Jeg velger å kjøre denne litt på nytt som et svar på denne saken i VG

Jeg tok en titt på noen gamle skriverier jeg har liggende, og kom over denne saken, som jeg skrev mens jeg gikk første året på videregående. Den handler om et (dessverre) evigaktuelt problem, mobbing, og hvordan jeg opplevde mobbinga da jeg gikk på barne og ungdomsskolen. Teksten er lang, og bærer nok preg av at den begynner å bli ganske gammel, men jeg velger å posten den fordet.

Sløydsalen
Gjennom årene jeg gikk på skolen var det flere som plaget meg. Jeg går utifra at dette brakte dem mye glede. Jeg hadde som barn et enormt temperament, og da mener jeg et ENORMT temperament. Jeg formelig eksploderte. Virkelig eksploderte. Og dette skjønner jeg jo, så klart, at barn finner særdeles morsomt. Så det var mange som hadde som hobby å få meg til å eksplodere i friminuttene. Ikke det at jeg alltid eksploderte som følge av plaging fra disse andre barna, jeg var også til tider veldig flink til å eksplodere på lærere som jeg mente behandlet meg urettferdig. Spesielt min klasseforstander fra 2. til 5. klasse. Ellen. Ellen var prestefrue i Hof. Hun var ganske gammel, hadde krøllete hår, briller og var ganske rund. Ellen var tidenes hyggeligste klasseforstander og ikke minst et praktfullt menneske. Den dama har virkelig fått gjennomgå, takket være meg og mine små eller store eksplosjoner. Det er ikke mange prestefruer som har fått høre ”Hold kjeft, jævla fitte”, ropt til seg fra en gutt i tredje klasse. Men Ellen var tidenes flotteste menneske. Hadde det ikke vært for henne (og ikke minst min mor og far) hadde jeg fått oppleve særdeles mange timer hos skolepsykolog eller rektor for den saks skyld. Så Ellen, takk og ikke minst unnskyld for alt jeg sa og gjorde mot deg. Selv om det ikke var sånn da, så er jeg deg evig takknemlig for alt det du gjorde for meg.

Men i alle fall, jeg eksploderte. De andre barna synes det var ustyrtlig morsomt å utløse denne reaksjonen hos meg. En stund i alle fall. Men etter denne stunden var det ikke så morsomt lenger, da var det skremmende, veldig skremmende. Det er kanskje ikke så rart, når gutten som man plaget plutselig begynner å kaste stoler rundt seg. Og til slutt må bæres, eller i et tilfelle dras vekk fra åstedet, av en lærer som var sterk. Men i visse tilfeller ikke sterk nok. Jeg er fortsatt veldig lei meg for den skade jeg påførte denne lærerens legger, som en gang måtte dra meg vekk fra en slosskamp. Igjen unnskyld.

Jeg ble som sagt plaget, og takket være dette var jeg svært var overfor ting som, for noen, kan betraktes som uskyldigheter, men for meg var svært alvorlig og ikke minst ødeleggende. Dette har medført hva de så pent kaller depresjon. Et mer beskrivende ord vil jeg påstå er helvete.. Hvis da i så fall helvete er en kontinuerlig evigvarende smerte som aldri slutter, som aldri blir mindre, så er det det depresjon er, helvete. I alle fall, denne depresjonen den kom virkelig opp fra den mørke underbevisstheten da jeg var rundt 14. Da begynte det en ny gutt på skolen, Frank Kenneth. Han var fosterbarn, og et problembarn, eller egentlig kanskje en problemungdom, siden han var 17 år gammel. Jeg anser denne gutten som roten til mesteparten av min depresjon som fulgte meg gjennom ungdomsskolen. Denne gutten, syntes tydeligvis det var veldig ålreit å mobbe andre mennesker, spesielt når disse andre menneskene var 14 år, fryktelig usikre på seg selv, ikke spesielt sterke, eller populære for den saks skyld.
Jeg har aldri vært populær, i alle fall ikke noen gang på grunnskolen.
Denne gutten begynte da i alle fall å benytte seg av alle muligheter som var, til å terrorisere og bryte meg ned. Jeg har aldri noen gang vært så langt nede, og jeg kan tilgi det meste, men akkurat dette, som jeg skal fortelle om nå, kommer jeg aldri til å kunne tilgi. Jeg har aldri noen gang hatt det så vondt.

Vi hadde sløyd den dagen, vi skulle lage slire til knivene vi hadde jobbet med lenge. Disse slirene skulle jo ha en farge, og denne fargen måtte påføres utenfor sløydsalen hvor læreren befant seg, siden det kunne bli søl, og søl ble det, ikke så veldig synlig, men inni meg, for et søl.

Jeg stod der da med en 5-6 andre og malte slire, da denne Frank Kenneth kom inn i rommet, med et grusomt lys i øynene. Jeg kan se det klart for meg fortsatt, selv om dette er minst 4 år siden. Jeg merket med en gang at dette aldri kom til å ende bra. Og da jeg kjente den sedvanlige knipsingen mot ørene mine visste jeg at det var i gang.
Denne knipsingen var mer eller mindre et rituale, eller et forspill om du vil, til massiv psykisk og fysisk smerte for min del. Jeg kjenner fortsatt den forferdelige følelsen jeg hadde da, hvis noen så mye som prøver å knipse meg på ørene. Det begynte med utskjelling og drittslenging. Jeg kjente allerede da at dette var utrolig vondt, men jeg visste at det kom til å bli verre. Mye verre. Og fy, så mye verre det ble.

Etter en stund med litt knipsing og drittslenging. Så kjente jeg det første slaget. Det svartna så vidt for øynene mine, og det gjorde utrolig vondt i nakken. Gråten rev og slet i meg, men han skulle ikke få noen reaksjon. Aldri!! Aldri noen gang.

Han slo, han sparka, han knipsa. Klumpen i halsen min ble bare større og større. Jeg greide nesten ikke prate. Jeg fortsatt å male slira mi. Alt var tåkete, det var nesten uvirkelig. Klassekameratene mine stod der, de gjorde ikke en dritt. De gjorde ikke en forbanna dritt!! De kunne i alle fall ha gått og sagt fra. Læreren var i rommet ved siden av. Men nei da, det var vel kanskje ikke så farlig. Det var jo bare Lars Martin. Det var jo bare Lars Martin som ble slått halvt i svime, det var jo bare Lars Martin som ble utskjelt, banka opp, sparka. Det var jo bare Lars Martin som det ble forsøkt å presse en stor stokk opp i rompa på. Det var bare Lars Martin som ble slått til med den samme stokken. Jeg liker ikke å bruke banneord, men jeg må si at det er det jævligste øyeblikket i mitt liv. Og da mener jeg virkelig djevelsk, ondt, så gjennomført ondt. Det var ingen som sa noe, unntatt Frank Kenneth, han sa mye. Veldig mye. Veldig mye som gjorde så utrolig vondt, så usannsynlig vondt. Gråten rev og sleit noe så sinnsykt. Det gjorde så vondt, så utrolig vondt. Til slutt gikk han. Det var en sann befrielse. Jeg gikk inn på klasserommet, satte meg ned. Det var tydelig at det var noen som hadde fått med seg at noe hadde skjedd, men fortsatt ingen som hadde sagt noe til læreren. Rune, en kamerat, kom bort til meg og spurte hva som hadde skjedd. Jeg forsøkte å si noe, men det gikk ikke. Jeg løp ut av sløydsalen og opp på klasserommet. Jeg visste at der kunne jeg være i fred, jeg visste at der kunne jeg gråte. Jeg har aldri grått så mye, jeg har aldri hatt så mye vondt på en gang. Jeg satt der og rista, uttrykket krampegråt fikk på en måte en helt ny dimensjon. Jeg var redd, livredd, og jeg var så utrolig sint. Og så utrolig ødelagt. Det er omtrent umulig å beskrive hvor vondt jeg hadde det da. Det er ikke bare omtrent umulig, det er umulig. Jeg har aldri ønsket noen død, men hadde jeg hatt muligheten da, tror jeg jeg hadde tatt det på strak arm. Læreren som hadde vært i rommet ved siden av ”åstedet” kom plutselig inn døra, og jeg tror hun så at jeg hadde det vondt. Akkurat da var jeg veldig glad i den læreren, veldig. Jeg kan huske den dag i dag hva hun sa til meg ”Vær sterk Lars Martin, vær sterk.”. Akkurat da ville jeg ikke være sterk, jeg ville absolutt ikke være sterk. Jeg kan huske hun strøk meg over ryggen, det kunne ha hjulpet. Det hjalp på en måte, for jeg forsto litt at det kanskje var noen som faktisk brydde seg. Litt i alle fall. Etter en stund gikk hun, hun lot meg være alene. Helt alene.

Jeg gråt mer da jeg kom hjem den dagen. Jeg gråt mye. Jeg ville ikke gå på skolen, aldri noen gang igjen. Mamma og pappa forstod meg, de forstod meg veldig godt. Jeg tror de var nesten like sinte som meg akkurat da, ikke like sinte men nesten. Mamma ringte skolen, pappa ringte skolen. Det hadde pågått lenge, altfor lenge. Jo da, de voksne på skolen sa at nå skulle det ta slutt. Men det tok ikke slutt, det tok egentlig aldri slutt. På sett og vis kan man vel si at det tok slutt, men jeg vil vel heller si at det var jeg som hardna og lærte meg å takle det. Men likevel lå depresjonen der bak og ødela, ikke bare for meg, men også mamma og pappa tror jeg hadde det veldig vondt under denne perioden. De, spesielt mamma måtte ta imot store mengder dritt. Det var ikke få ganger under denne perioden at hun måtte gjøre sitt absolutt beste for å trøste meg. Stakkars dame. Dette er egentlig det jeg synes er verst med denne perioden, alt som familien min ble utsatt for. Den frustrasjonen, redselen og motløsheten de må ha opplevd må ha vært grusom.

Redde må de ha vært, redd var jeg også. Livredd. Redd for at det samme skulle skje en gang til, redd for at jeg ikke skulle orke mer. Redd for å dø. Selv om jeg hadde lyst til å dø. Veldig lyst til å dø, men likevel hadde jeg ikke lyst til å dø. Jeg trodde ingen ville komme til å merke det, hvis jeg døde. Men jeg visste likevel at det ville knuse mamma, pappa og lillesøsteren min. Jeg kunne se for meg mamma se ned på meg, se ned på den døde kroppen min. Se henne gråte, se henne ha det ubeskrivelig vondt. Se henne gråte. Jeg tror det er derfor jeg aldri gjennomførte det, det å dø. Istedenfor skremte jeg livet av mamma, pappa og lillesøsteren min. Istedenfor å ta selvmord, truet jeg med å ta selvmord. Jeg skrek det i sinne, jeg skrek at jeg ville dø. Jeg hang opp renneløkker, overalt. Unnskyld! Dere må ha hatt det forferdelig, jeg hadde det forferdelig, men jeg tror nesten dere hadde det verst. Det å måtte være vitne til dette her, det å ikke kunne gjøre noe, må ha vært forferdelig.

Blogger som lenker til dette innlegget:
Sigruns blogg:Psykiske lidelser og mobbeerfaring
Fullt Hus: Når en historie du kjenner blir til bok
~SerendipityCat~:Sterk Historie om mobbing
(Hvis du har lenka til dette innlegget, legg gjerne igjen en kommentar, så jeg kan lenke tilbake. Er ikke alltid trackbaks funker slik de skal)

Andre poster du kanskje vil like:

1. Hvordan er det å leve med angst?
2. Noe så unikt som et positivt møte med NAV
3. Heimspikka terapi
4. Nav – timen jeg aldri fikk, vedtaket som gikk ut, klumpen som vokser
5. Lars Martin balanserer mellom fantastisk og grusom (En oppdatering)