Da jeg stjal for å stille sulten
| Posted in NAV, Trivialiteter | Posted on 14-11-2008
4
Det var sommeren 2003, jeg var 19 år gammel og leiekontrakten på huset jeg og noen venner hadde leid var gått ut, folka vi leide av var kommet hjem fra Spania. Jeg trengte et nytt sted å bo, etter noen visninger fant jeg en liten hybel i den mest slitne villaen på Vinderen (vi snakker skikkelig sliten). Husleia var overkommelig, bare 3500 kr og bare 3500 kr i depositum. Jeg fikk hybelen, og fikk til og med beskjed om at jeg kunne vente med depositumet til jeg fikk studielånet mitt. Etter at første måneds husleie var betalt, var jeg blakk, helt blakk. I tillegg fikk vi en baksmell på strømmen fra huset vi hadde leid, så jeg var enda blakkere. Det lille jeg hadde bidratt med i depositum til det forrige huset, gikk rett til baksmellen.
Så jeg satt der, i den nye hybelen min. Kjøleskapet var tomt, lommeboka var tom. Jeg sneik på trikken for å dra på jobb, blei tatt to ganger på to uker, men jeg måtte jo på jobb, måtte prøve å tjene penger. Så jeg gikk den lange veien til Vinderen Sosialkontor, veien som egentlig bare var 200 meter, men like godt kunne ha vært flere mil. Det var første gangen i mitt liv jeg oppsøkte sosialkontoret. Jeg var dritnervøs. Jeg var allerede ganske preget av det faktum at jeg var sjuk. Skolen hadde gått til helvete, men jeg klarte i det minste å jobbe to ganger i uka. Ikke det at jeg tjente så mye, jeg jobba på provisjon.
Jeg åpna døra til Vinderen Sosialkontor, det var utrolig tomt der. Bortsett fra ei hylle med brosjyrer på diverse fremmedspråk var det kun et par stoler og ei luke i veggen. Jeg gikk bort til luka, trykka på ringeknappen ved siden av. Dama som satt innafor luka tittet opp på meg, før hun gikk tilbake til papirene. Hun satt med disse papirene iallefall i 5 minutter. Av og til tittet hun brydd opp på meg, men åpna ikke.
Jeg gikk å satte meg på en av stolene, titta ut i lufta. Ikke helt sikker på hva det var meningen at jeg skulle gjøre mens jeg venta. Jeg var svett i hendene.
Til slutt åpna damen luka. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare situasjonen; Jeg var blakk, jeg måtte snike på trikken, kjøleskapet var tomt… jeg var sulten. “Fyll ut dette! Og legg med forrige selvangivelse, kontoutskrift fra de tre siste måneden..” og jeg vet ikke hva. Uhorvelige mengder med dokumentasjon skulle hun uansett ha. Jeg hadde ikke snøring på hvordan jeg skulle skaffe halvparten. “Det tar normalt to uker før du får svar, men det kan gå opptil en måned. Det er ferie skjønner du, så vi har lav bemanning”, ikke det at det var noen andre på kontoret der. De tre gangen jeg var innom Vinderen Sosialkontor var det aldri noen der, bortsett fra dama bak luka, hylla og stolene. “Men jeg har ikke mat, jeg er sulten. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få tak i alle disse papirene”, forsøkte jeg meg. Det hjalp ikke, ingen dokumentasjon, ingen penger, ingen mat.
Jeg klarte aldri å skaffe alle papirene, det virka bare fullstendig uoverkommelig, jeg klarte det ikke. Men jeg fikk tak i penger. Vil du vite hvordan? Jeg stjal. Jeg stjal penger fra noen som var glad i meg, noen jeg var glad i. Dette har jeg aldri sagt til noen. Aldri sagt det til vedkommende jeg stjal fra. Hadde jeg bare turt å fortelle hvordan det stod til ville jeg garantert fått pengene, ikke bare det, han ville mest sannsynlig ha spandert middag på meg. Biff og rødvin, full pakke. Men jeg turte ikke, jeg var for redd. Så jeg stjal, fordi jeg var sulten.
En måned senere kom avslaget. Jeg forventa meg det. Takket være pengene jeg hadde stjålet hadde jeg klart meg.
Retrospektivt ser jeg jo hvor grovt feilbehandla jeg var. Jeg hadde krav på økonomisk nødhjelp, på tross av den manglende dokumentasjonen (det eneste jeg hadde med meg var en kontoutksrift, som viste 56 kroner, i minus.). Nå forekommer ikke så grove overtramp lenger, ikke mot meg. Jeg er blitt en av de “vanskelige menneskene”, jeg setter meg skikkelig på bakbeina. Selv om det er lett å gi opp, har jeg i det minste mat i kjøleskapet.
Andre poster du kanskje vil like:
De skal jo liksom hjelpe folk, men terroriserer dem i stedet. Hvis man er syk blir man så visst ikke friskere av å gå der.
De skal jo egentlig det, selv om det kan virke som om jobben deres er å nedverdige folk på det groveste istedet. Det å stå med lua i hånda på sosialen er ille nok, men måten man blir møtt på gjør hele opplevelsen enda verre.
Så vondt å høre. Fryktelig vondt. Med hånden på hjertet så ønsker jeg HVER ENESTE EN AV DEM SOM JOBBER PÅ SOSIALKONTORET verre tilstander enn dem du har vært oppi i. Først DA tror jeg de virkelig er i stand til å skjønne hvordan det er å leve fra hånd til munn.
OG hvorfor skal jeg ikke unne dem det samme som de utsetter andre for? Du er jo et menneske, ikke en robot som kan skru av og på sult, følelser og annet når det måtte passe deg. Blir virkelig piss forbanna på sånne drittkjerringer, gjett om!
Dette er jo bare helt utrolig.!
Nå aner ikke jeg hvor “Vinderen” faktisk er, men husker faktisk en gang jeg satte foten min innom sosialtjenesten i Bergen. Jeg skulle på ett møte med Nav, og jeg var jo rimgelig sikker på at dette var i samme lokaler som sosialtjenesten holdt til.
Også her kom jeg inn til en luke. Det hele var inn hoveddøra, inn enda en dør, som automatisk lukka seg igjen bak meg, før dama i luka åpna opp ett lite hull. Der måtte jeg jammen meg stå og prate til henne gjennom ett gitter.
Jeg prøvde vel egentlig og forklare hele situasjonen, men straks jeg nevnte “Hei.” ble jeg avbrutt og fikk en søknad om sosialhjelp levert.
“Hva skal jeg med den,” rekker jeg og spørre om, samtidig som døra bak meg allerede var på vei til og åpne seg igjen. Svaret jeg får, var omtrent det samme som du fikk….
Det hele løste seg utrolig nok ved at jeg spurte en annen “kunde” som var der inne. Det og oppnå kontakt med data bak luka igjen var umulig. Jeg ringte på, hun så ut, og bare snudde seg bort.
Jeg kan faktisk si det kjapt her også, at om jeg hadde lagt medre merke til hvem denne dama var, og kjent henne igjen på gata, da skulle hun jammen meg fått høre det. Nå er vel ikke jeg en voldelige typen, men kjeften kan jeg virkelig bruke når jeg blir forbanna. Det skal være sikkert og visst.!
Egentlig er det jo forståelig at dem har slike “fengsel” når man vil oppnå kontakt med sosialtjenesten, men selv om stedet skal se ut som ett fengsel, må det da for all del være mulig og ha en hyggelig tone mot de “innsatte.”
- Syns dette var en kjempeflott bloggpost. Denne fikk meg virkelig til og tenke på om landet vi bor i virkelig er så fritt som enkelte skal ha det til.