WebBloggen ? Personlighetsforstyrrelse….ble nysgjerrig.

Dette kan vel regnes som en slags forlenget kommentar til Webloggen sitt innlegg vedrørende personlighetsforstyrrelser. Jeg kommer til å gå fryktelig uvitenskapelig til verks, og kun snakke utifra egne erfaringer.

Diagnosen
I det herrens år 2003 fikk jeg diagnosen uspesifisert personlighetsforstyrrelse. Uspesifisert personlighetsforstyrrelse er rett og slett en samblebetegnelse som tilsier at jeg har trekk fra flere personlighetsforstyrrelser. I mitt tilfelle er dette schizotyp og emosjonellt ustabil personlighetsforstyrrelse. Høres fryktelig dramatisk ut gjør det ikke? La meg klarifisere:

Sitat hentet fra lommelegen.no

Schizotyp personlighetsforstyrrelse
Schizotyp personlighetsforstyrrelse er en personlighetsforstyrrelse preget av eksentriske holdninger og oppførsel, irritabilitet, dårlig kontakt og et spesielt eget språk. Kan være preget av følelsesmessig tilbaketrekking og en tenking som blander sammen fantasi og virkelighet. Kan tro på telepati, sjette sans, at andre kan føle deres følelser og føle det som om de døde er til stede. Kan snakke på en måte som er preget av abstrakte ord og
vendinger samt filosofiske begreper som kan være vanskelige å forstå. Noen kan ha eksentrisk atferd eller utseende, være fjollete, fjerne eller ha rare gester og grimaser. By- og bygdeoriginalene fantes gjerne blant dem.

Man kan jo ikke si annet enn at det fortsatt høres ganske dramatisk ut?

Ustabil personlighetsforstyrrelse
(Borderline). Impulsiv, uforutsigbar og svingende, sterke følelsesutbrudd og svak kontroll av aggresjon. Føler seg kronisk tom, har intense og ustabile forhold til andre og kan ha selvskadende atferd med bl.a. selvmordstrusler. Seksuelt ukritiske, kan og ha en sterk selvforakt. Betegnes ofte som stabile i sin ustabilitet.

Og verre ble det. Vær klar over at dette er den medisinske definisjonen på disse to personlighetsforstyrrelsene, og at min diagnose begynner å bli relativt gammel.

Så hvordan har dette utartet seg? På mitt absolutt verste har jeg vært suicidal, hatt lette Messias-komplekser, usaklig løs på tråden, snakket spesielt, kommet med obskure filosofiske uttalelser osv osv. Saken er dog den, med disse uheldige personlighetsmøsntrene at man ikke nødvendigvis er totalt uvitende om de. Selv kunne jeg godt le av en del av mine obskure tankemønstre, jeg var klar over at mye av de tingene hjernen min kom frem til, ikke nødvendigvis stemte med virkeligheten. Og hva er egentlig så galt med å være en bygdeoriginal? En eksentriker?

Avidentifisering
Problemet med disse diagnosene er at de automatisk gir deg et stigma, de avidentifiserer deg. Plutselig får du beskjed om at det er noe galt med personligheten din. Mange av trekkene som blir beskrevet er trekk også “vanlige folk” har, trekk de alltid vil ha, trekk som ikke nødvendigvis skader hverken dem selv eller deres omgivelser. Religiøse mennesker foreksempel kan lett plasseres inn i den schizotype båsen, da det som oftest alltid finnes “magiske” aspekter ved deres religion. Aspekter som ingen vitenskapsmann/kvinne kan bevise, som foreksempel gjenfødelse, oppstandelse, helbredelse osv. Det er her problematikken er.

I mitt tilfelle, skulle jeg blitt diagnostisert igjen, ville jeg neppe ha scora så høyt på disse forskjellige personlighetsforstyrrelsene som jeg gjorde da. Dette grunnet flere faktorer, men først og fremst fordi jeg er betraktelig friskere enn hva jeg var da. Det er en større grad av stabilitet i livet mitt, og angst og depresjon har avtatt. Disse to faktorene vil jeg si kan gjøre mye, da veldig mange trekk i de to nevnte personlighetsforstyrrelsene ofte er resultater av frykt, sorg, destruktivitet osv.

Sivert skriver følgende i bloggen sin:

“Og for en som utenforstående, og som ikke er hverken psykolog eller psykiater, så her folk lett for å svelge ALT rått, uten å tenke selv og sette seg inni tingene, noe jeg prøver med dette innlegget, nettopp å forstå. Som f.eks er det noe vi medmennesker rundt kan bidra positivt med uten å fordømme ?? Kan vi andre bidra med noe som gjør at dere får det bedre i hverdagen osv??”

..og jeg skal forsøke å gi noe som kan ligne på et fornuftig svar. Husk at jeg her kun snakker for meg selv. Først og fremst, det viktigste du kan gjøre, er å akseptere oss (meg) for den jeg er. Aksepter det faktum at jeg kanskje tenker litt annerledes enn deg, at jeg kanskje har en annen seksualmoral enn deg, at mine spirituelle synspunkter kanskje ikke faller inn under normalen. Dette er egentlig alfa og omega. Jeg krever ikke mer enn det.. For all del, det er også lov til å si at “dette er jeg uenig i”, men det hjelper lite å avfeie det vi (jeg) sier som svada. Faktisk kan dette være dypt sårende.

Stigmatisering
Media gjør som de alltid har gjort, de skjærer alle over èn kam, sprer mistro og desinformasjon. Det kan fremstå som om vær eneste gang det blir begått et grusomt lovbrudd, trekkes paraplydefinisjonen personlighetsforstyrrelser frem. Og for all del, disse menneskene lider mest sannsynlig av en personlighetsforstyrrelse eller fem, i tillegg til flere andre diagnoser. Problemet er egentlig ikke dette, problemet er medias unyanserte syn på denne diagnose. Jeg har selv opplevd at folk har blitt redde for meg, hvis jeg har nevnt personlighetsforstyrrelser som en del av mitt relativt komplekse sykdomsbilde. Plutselig går jeg fra et hyggelig medmenneske til en psykopat og potensiell drapsmann/voldsmann, you name it. Dette er faktisk ikke tilfelle, jeg er faktisk ikke så annerledes fra deg.

Uheldige personlighetstrekk
En venninne av meg gikk i terapi, og hun var også så “heldig” å få en personlighetsforstyrrelse-diagnose. Hun sa som sant var at dette er jo egentlig ganske grusomt å si. Forstyrret personlighet liksom? Terapeuten sa seg egentlig enig, og omdefinerte uttrykket til “Uheldige personlighetstrekk” istedet, noe som egentlig er en mye mer dekkende term. Jeg ser det slik at med en gang man setter en konkret merkelapp (eventuelt konkret samlebegrep) på disse trekkene, vokser stigmaet og man kan fort befinne seg i en situasjon hvor man på et vis forsøker å “leve opp” til diagnosen sin. Plutselig begynner man å ta til seg nye trekk, eventuelt identifiserer helt normale personlighetstrekk som en del av diagnosen. Dette er mildt sagt problematisk.

Jeg har nå lest igjennom innlegget, og jeg må si at det er et salig rot. Men det får så være.. Man kan jo tross alt ikke forvente alt for mye struktur av en kar med personlighetsforstyrrelser

Stem på Bloggrevyen

Andre poster du kanskje vil like:

1. En deprimert skriver om depresjon
2. Lars Martin skriver fanmail, og du kan kanskje få lese
3. Når diagnosen definerer alt du gjør
4. Thomas-toget, nå i temapark
5. Ta deg en bolle Magi